Politikerne i Porsgrunn kommune legger ned sykehjemsplasser for å spare penger, men er unisont enige i at partistøtten de selv mottar ikke skal kuttes på noen som helst måte.

Støtte til de politiske partiene utbetales hovedsakelig fra staten og fylkeskommunene. I tillegg har noen kommuner valgt frivillig å betale ut en egen lokal partistøtte, blant andre Porsgrunn. Ifølge avisa Varden oppfordret rådmannen politikerne til å finne forslag til kutt, og da er det naturlig at denne frivillige og spesielle partistøtten kommer opp som et tema.

Varaordfører Janicke Andreassen fremmet forslaget om å verne politikernes egne goder fra kutt

Når rådmannen i Porsgrunn varsler om store innsparingskrav både for driften av områdene ‘barn og unge’ og ‘helse og omsorg’, hva er det naturlig at politikerne prioriterer? Barn og unge, helse og omsorg, eller den unødvendige spesielle partistøtten?

Ja du gjettet riktig – politikerne stemte enstemmig for at støtten til de selv skulle opprettholdes. Forslaget om å verne om støtten til politikerne selv, ble fremmet av varaordfører Janicke Andreassen. Men hva med representasjonsbudsjettet, altså penger politikerne kan bruke til middager, alkohol, etc? Kunne kommunen har spart noe der? Nei, det ble også merkelig nok nedstemt!

Politikerne i Porsgrunn vedtok enstemmig å verne støtten til seg selv

Et konkret innsparingspunkt kommunen derimot skal gå videre med, er å legge ned en avdeling på sykehjemmet for å spare 9,7 millioner kroner.

Porsgrunn kommune har også en lang historikk med sløsing, og ble kåret til «Årets sløsekommune» i 2016. Begrunnelsen den gang var at på tross av valgløfter om å styrke omsorgstjenestene i kommunen, gikk politikerne allerede da aktivt inn for å spare penger nettopp der – samtidig som de gjerne ville bruke penger på flotte «studieturer» og mer byråkrati. Brannvesenet som slet med gammelt utstyr som feilet under utrykning fikk derimot kuttet sitt budsjett.

Som en morsom kuriositet bygde kommunen også et rullestolvennlig toalett til 3 millioner skattekroner som du måtte gå minst 100 trappetrinn (!) for å nå!

Viken fylkeskommune vil bruke (minst) 13,1 millioner kroner på å kutte 82 tonn CO2-utslipp ved å bytte ut minibusser, altså ca 160.000 skattekroner per tonn. Om de i stedet hadde tatt ut 99% av pengene kontant, brent dem og brukt den resterende 1% på å kjøpe klimakvoter, ville det gitt bedre effekt.

Det (antagelig) rekorddyre målet skal oppnås ved å bytte ut fylkeskommunens minibusser.

Tabellen viser de forventede kostnadene og CO2-besparelsene på forskjellige tiltak i fylkeskommunen

Prisen på et tonn CO2-utslipp er ikke noe de fleste av oss har intuitivt «på tunga», så la oss sette dette i perspektiv:

– Nettstedet Europower Energi skrev nylig (2. mai 2021) at prisen på CO2-kvoter nylig var på rekordhøye 49,41 euro per tonn. Altså cirka 500 kroner per tonn. Altså 0,3% av det Viken fylkeskommune vil betale for å kutte samme mengde utslipp
– Ifølge nettsiden myclimate.org tilsvarer de 82 tonnene som fylkeskommunen vil kutte utslippene til 8 flyreiser tur-retur Oslo-Sydney på business class. Her kan du betale 2141 euro (22000 kroner) for tiltak som fylkeskommunen betaler 13,1 millioner for.
– E24 skrev nylig (19. februar 2021) om at en analytiker som la fram spådommer om drastisk vekst i prisen på CO2-utslipp. Om senioranalytiker Ingvild Sørhus i Refinitiv får rett kan det hende prisen på ett tonn CO2-utslipp i 2030 vil være så høyt som 89 euro, altså 900 kroner, snaut 0,6% av det fylkeskommunen betaler.

Siden tiltakspakken til Viken fylkeskommune er ment å være en slags investering i framtidige CO2-kutt, er det kanskje mest rimelig å sammenligne kostnadene med den forventede prisen på CO2-utslipp i framtida. Selv med dette velvillige utgangspunktet er altså det skattefinansierte minibuss-tiltaket over 100 ganger så dyrt som alternative måter å kutte CO2-utslipp på.

Dette er en sak hvor to perspektiver i miljøsaken krasjer – skal vi ta de enkle billige kuttene, eller skal vi heller gå for de som svir og koster mest som en «ofring» for å vise vår hengivenhet til miljøsaken? Om målet er å framstå som flink og snill, og du kan bruke andres penger for å finansiere dette, er det fort gjort å gå for den siste løsningen – selv om det ikke bidrar til å kutte særlig mye CO2-utslipp.

At teknologien for elektriske minibusser ikke er særlig moden i forhold til for personbiler er også noe fylkeskommunen skriver selv i planen sin, uten at det ser ut til å bety noe når de velger hva pengene skal brukes på.

Café utsikten på Ekeberg i Oslo har stått tom i mange år, siden kommunen mener det vil koste 18 millioner kroner å få i stand det 45m2 store bygget som i mange år var en populær friluftskafe.

Bekkelagshøgdas vel skriver i sin årsberetning for 2020 om at folk tilknyttet velet i mange år har prøvd å få liv i den gamle kafeen. Problemet ligger i at den står på en tomt eid av Oslo kommune, som mener det vil koste 18 millioner kroner å få gode nok sanitærforhold for å tillate kafedrift. Lokale ildsjeler som på eget initiativ har kontaktet anleggsfirma mener derimot problemet kan løses med en prislapp på under 2 millioner kroner.

Men som Nordstrand Blad skriver, «det alternativet har aldri nådd den politiske eliten i hovedstaden», som dermed fortsetter å insistere på at bygget må stå tomt og forfalle pga en gammel rapport som nevner de 18 millionene.

Årsberetningen til Bekkelagshøgdas vel forteller om kafeen som står tom

Her ser vi et godt eksempel på at en blanding av ansvarspulverisering (ingen i kommunen har noe forhold til eiendommen, og bryr seg derfor ikke) og mangel på kostnadsbevissthet (ingen i kommunen bryr seg om å prøve å få gjort ting til fornuftig pris, siden noen andre betaler) gjør at en gammel turperle forfaller.

En kuriositet i denne saken er at ordfører Marianne Borgen (SV) allerede under valgkampen i 2015 tok opp dette som en sak hun ville kjempe for. Måneder senere ble hun valgt som ordfører, men under budsjettforhandlingene året etter stemte hun imot å bevilge de 1,5 millionene de på den tiden mente det ville koste å få kafeen rehabilitert.

Jeg foreslår at Oslo kommune selger denne tomten til noen som bryr seg om prosjektet, som igjen vil føre at noen tar ansvar og setter kafeen igang.