Kontakt oss

Politikk

Morgenbladet vs mektig Bærums-finansmelger

Published

den

På mandag (22.mars) fikk jeg et innlegg på trykk hos Morgenbladet, etter en interessant seanse noen dager før. Her er teksten jeg sendte til Morgenbladet:
—-

På onsdag ble jeg i en tekst i Morgenbladet omtalt som en mektig finansmegler med adresse i Bærum, som hadde opptrådt i en problematisk forestilling under Festspillene i Bergen sammen med billedkunstner Morten Traavik, og skrevet misvisende innlegg.

Kulturredaktør Ane Farsethås tok ikke kontakt med meg før teksten ble publisert. Hadde hun gjort det kunne jeg fortalt at:

• Jeg har aldri vært «finansmegler» eller noen annen slags megler. Jeg jobber heller ikke innenfor finans lenger. Kunne ikke kulturredaktøren ha sjekket Linkedin?

• Teksten gjør et poeng ut av at jeg har adresse i Bærum kommune. Er jeg diskvalifisert fra å bidra i debatter da? Jeg har dessuten ikke adresse i Bærum kommune! Hvorfor har kulturredaktøren i Morgenbladet funnet på dette?

• Jeg har aldri opptrådt under Festspillene i Bergen, og har heller aldri vært der som gjest. Forestillingen som Farsethås hevder jeg deltok på, har ikke funnet sted.

• At Morten Traavik er billedkunstner var nytt både for meg og for ham selv. Jeg tok nemlig kontakt og spurte ham om dette stemte, slik man gjør når man er usikker.

• Artikkelen hvor Farsethås mener jeg brukte en misvisende overskrift, er ikke skrevet av meg. Jeg mistenker at hun blander meg sammen med en journalist i Nettavisen. Når jeg søker opp den nevnte artikkelen, ser jeg at journalisten faktisk også drøfter temaene som Farsethås mener burde vært belyst.

• Grunnlaget for at jeg ifølge Farsethås har en «mektig posisjon» ser ut til å være at jeg sa ja til å stille helt nederst på listen til partiet Liberalistene under fylkestingsvalget i Hedmark i 2019. Selv har jeg ikke sett tegn til at dette gjorde meg særlig mektig – selv førstemann på listen var langt unna å bli valgt inn på fylkestinget.

Resten av teksten drukner i de mange absurde faktafeilene som muligens kom på grunn av et sterkt ønske om å få inn en «Exit»-vinkling med tilsvarende clickbait-vennlig overskrift. Jeg tror Morgenbladet vil tjene på å heller prøve å knytte påstander til fakta, og i det minste bruke Google om de ikke vil gi tilsvar til folk de omtaler.

Senere er jeg også blitt omtalt i kronikken «Kampanjen mot kunsten». Allerede i første setning roter anmelder Ine Therese Berg seg inn i en rar misforståelse: Nettavisen nominerer ikke «for tiden» Vinge/Müller til den årlige Sløseriprisen. Det hun forteller leserne at skjer nå, fortalt dramatisk i presens, handler antagelig om en artikkel som ble publisert 4. mars i fjor. Hvorfor sjekker ikke skribenten slike ting, i en tekst som handler om andres påstått dårlige omgang med fakta?

Resten av teksten går hovedsakelig ut på at jeg og andre ikke har satt oss inn i det vi kritiserer. Men hva vet egentlig skribenten om det når hun ikke har spurt oss?

Til slutt – kritikk av Kulturrådets makt og pengebruk er like lite en «kampanje mot kunsten» som en kritikk av tvangsekteskap er en «kampanje mot kjærligheten». Det er den statlige kontrollen av kunstfinansieringen – og dermed implisitt den statlige kontrollen av kunsten – jeg er kritisk til. Det som kommer nærmest en kampanje mot scenekunst her i landet som jeg kjenner til kommer ikke fra meg eller «mitt» miljø, men fra en liten men innflytelsesrik og hovedsakelig statlig finansiert gjeng som i disse dager prøver å stoppe Morten Traavik sin forestilling «Sløserikommisjonen» – ved å legge stort press på BIT Teatergarasjen og aktører som skal delta i forestillingen.

Trykk for å kommentere

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommunal Sløsing

Politikerne i Porsgrunn vedtok enstemmig å verne støtten til seg selv

Published

den

Politikerne i Porsgrunn har en lang tradisjon med å kutte i kjerneoppgaver (som f.eks brannvesenet) for så å verne om sine egne goder

Politikerne i Porsgrunn kommune legger ned sykehjemsplasser for å spare penger, men er unisont enige i at partistøtten de selv mottar ikke skal kuttes på noen som helst måte.

Støtte til de politiske partiene utbetales hovedsakelig fra staten og fylkeskommunene. I tillegg har noen kommuner valgt frivillig å betale ut en egen lokal partistøtte, blant andre Porsgrunn. Ifølge avisa Varden oppfordret rådmannen politikerne til å finne forslag til kutt, og da er det naturlig at denne frivillige og spesielle partistøtten kommer opp som et tema.

Varaordfører Janicke Andreassen fremmet forslaget om å verne politikernes egne goder fra kutt

Når rådmannen i Porsgrunn varsler om store innsparingskrav både for driften av områdene ‘barn og unge’ og ‘helse og omsorg’, hva er det naturlig at politikerne prioriterer? Barn og unge, helse og omsorg, eller den unødvendige spesielle partistøtten?

Ja du gjettet riktig – politikerne stemte enstemmig for at støtten til de selv skulle opprettholdes. Forslaget om å verne om støtten til politikerne selv, ble fremmet av varaordfører Janicke Andreassen. Men hva med representasjonsbudsjettet, altså penger politikerne kan bruke til middager, alkohol, etc? Kunne kommunen har spart noe der? Nei, det ble også merkelig nok nedstemt!

Politikerne i Porsgrunn vedtok enstemmig å verne støtten til seg selv

Et konkret innsparingspunkt kommunen derimot skal gå videre med, er å legge ned en avdeling på sykehjemmet for å spare 9,7 millioner kroner.

Porsgrunn kommune har også en lang historikk med sløsing, og ble kåret til “Årets sløsekommune” i 2016. Begrunnelsen den gang var at på tross av valgløfter om å styrke omsorgstjenestene i kommunen, gikk politikerne allerede da aktivt inn for å spare penger nettopp der – samtidig som de gjerne ville bruke penger på flotte “studieturer” og mer byråkrati. Brannvesenet som slet med gammelt utstyr som feilet under utrykning fikk derimot kuttet sitt budsjett.

Som en morsom kuriositet bygde kommunen også et rullestolvennlig toalett til 3 millioner skattekroner som du måtte gå minst 100 trappetrinn (!) for å nå!

Les videre

Internasjonal Sløsing

Ministeren prøver å dekke over mindre tillit til bistanden

Published

den

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein. Foto: Sturlason

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) sa nylig til Nettavisen at “De som mener at vi skal kutte i bistand, er ikke i takt med folket. De er på kollisjonskurs med folket”. Jeg var nysgjerrig på om det kunne stemme at SSB sin rapport om folks holdninger til bistand virkelig viste dette, og det gjorde det absolutt ikke.

I stedet for å lese politikerne og journalistenes framstilling av forskningsrapporter er det alltid nyttig å lese selve rapporten. På side 21 kan vi lese hva folk svarte da de ble spurt hvor stort bistandsbudsjettet bør være i forhold til hvor stort det faktisk er.

Regjeringen har økt budsjettet fra 30,2 milliarder skattekroner i 2013 til 39,5 milliarder i 2020, noe som er en kraftig økning også justert for inflasjon. (SSB viser 17% inflasjon i perioden). Utviklingsministeren kjemper for at økningen skal fortsette, mens han bare har støtte fra 15% av befolkningen der. Det er flere som vil redusere eller sløyfe bistandsbudsjettet, hhv 19% og 2%.

I SSB sin undersøkelse svarer flere at de vil redusere bistanden, enn øke den

Side 24 i rapporten viser at færre tror på at bistanden gir “veldig gode” eller “ganske gode” resultater, og at dette er en trend som sees ved hvert målepunkt. Under 40% tror på dette nå, mot over 70% i 2006. En kraftig utvikling på bare 15 år!

Langt færre tror at bistanden gir gode resultater

Det gir mening at færre tror bistanden gir god effekt; i mai erkjente selv Erna Solberg at «det er brukt enorme summer uten at dette har gitt resultater». Det er også veldig godt etablert i forskningen at vi har minimal eller null effekt av milliardene vi deler ut i bistand.

Nettavisen sin artikkel fokuserte på at “Ni av ti nordmenn opplyser at de er positive til norsk bistand til Afrika, Asia og Latin-Amerika”. Her er det verdt å se på hvilke spørsmål folk helt konkret ble stilt. Spørsmålet var helt konkret:

Norge gir forskjellige former for hjelp til utviklingslandene
i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Er du for eller mot at Norge
gir slik hjelp?
1) FOR
2) MOT

Hva med de av oss som mener bistanden stort sett er bortkastet, men som kunne godtatt at en bitteliten brøkdel av bistanden fortsatt skal beholdes? De må i så fall svare “FOR” om de skal svare ærlig, og dermed bli brukt til å “renvaske” HELE bistandsbudsjettet.

Om vi hadde svart at vi var FOR å bruke penger på godteri innebærer ikke det at vi støtter ideen om å øke det månedlige Snickers-budsjettet fra 7000 til 8000 kroner…

Til slutt, et par ting som tyder på at viuansett må ta slike spørreundersøkelser med en stor klype salt. Utviklingsministeren mente altså at nordmenn var veldig positive til bistand i Asia, Afrika og Latin-Amerika. SSB stilte for moro skyld noen kontrollspørsmål om hvilke land de tror vi faktisk gir mest penger til?

Norge ga i 2020 mest penger til hhv Syria og Afghanistan, men ifølge side 47 i rapporten ante ikke folk dette. Syria var ikke inne på lista over de 27 hyppigst nevnte landene, mens Afghanistan først dukket opp først på 12.plass. Hvor mye vekt skal legges på folks vurdering av bistanden i Asia, når folk ikke engang vet hva bistandspengene går til?

Noen helt åpenbare selvmotsigelser dukker også opp i svarene:

– For eksempel sier 93% det er riktig at det må «stilles betingelser» til landene som mottar bistand….
– Samtidig svarer hele 35% at mottakerlandene må ha «det fulle ansvaret» for prosjekter som gjennomføres i sitt land. (Hvor ble det av betingelsene vi nettopp skulle stille?)

Konklusjon: flere ønsker å kutte bistanden enn å øke den, og flere og flere er skeptiske til at bistanden har god effekt – selv om folket fortsatt er langt mer positive enn det forskningen skulle tilsi. At SSB sin undersøkelse skal tas til inntekt for ideen om at vi skal bruke enda mer skattepenger på bistand enn de 39 milliardene vi bruker i dag, gir ingen mening.

Les videre

Kommunal Sløsing

Norgesrekord i dyrt CO2-tiltak?

Published

den

Ved å bytte ut noen minibusser vil Viken fylkeskommune bruke masse skattepenger på å kutte bittelitt i CO2-utslippene. Den avbildede minibussen er ikke nødvendigvis en del av fylkeskommunens bilpark. Image by Harald Funken from Pixabay.com

Viken fylkeskommune vil bruke (minst) 13,1 millioner kroner på å kutte 82 tonn CO2-utslipp ved å bytte ut minibusser, altså ca 160.000 skattekroner per tonn. Om de i stedet hadde tatt ut 99% av pengene kontant, brent dem og brukt den resterende 1% på å kjøpe klimakvoter, ville det gitt bedre effekt.

Det (antagelig) rekorddyre målet skal oppnås ved å bytte ut fylkeskommunens minibusser.

Tabellen viser de forventede kostnadene og CO2-besparelsene på forskjellige tiltak i fylkeskommunen

Prisen på et tonn CO2-utslipp er ikke noe de fleste av oss har intuitivt “på tunga”, så la oss sette dette i perspektiv:

– Nettstedet Europower Energi skrev nylig (2. mai 2021) at prisen på CO2-kvoter nylig var på rekordhøye 49,41 euro per tonn. Altså cirka 500 kroner per tonn. Altså 0,3% av det Viken fylkeskommune vil betale for å kutte samme mengde utslipp
– Ifølge nettsiden myclimate.org tilsvarer de 82 tonnene som fylkeskommunen vil kutte utslippene til 8 flyreiser tur-retur Oslo-Sydney på business class. Her kan du betale 2141 euro (22000 kroner) for tiltak som fylkeskommunen betaler 13,1 millioner for.
– E24 skrev nylig (19. februar 2021) om at en analytiker som la fram spådommer om drastisk vekst i prisen på CO2-utslipp. Om senioranalytiker Ingvild Sørhus i Refinitiv får rett kan det hende prisen på ett tonn CO2-utslipp i 2030 vil være så høyt som 89 euro, altså 900 kroner, snaut 0,6% av det fylkeskommunen betaler.

Siden tiltakspakken til Viken fylkeskommune er ment å være en slags investering i framtidige CO2-kutt, er det kanskje mest rimelig å sammenligne kostnadene med den forventede prisen på CO2-utslipp i framtida. Selv med dette velvillige utgangspunktet er altså det skattefinansierte minibuss-tiltaket over 100 ganger så dyrt som alternative måter å kutte CO2-utslipp på.

Dette er en sak hvor to perspektiver i miljøsaken krasjer – skal vi ta de enkle billige kuttene, eller skal vi heller gå for de som svir og koster mest som en “ofring” for å vise vår hengivenhet til miljøsaken? Om målet er å framstå som flink og snill, og du kan bruke andres penger for å finansiere dette, er det fort gjort å gå for den siste løsningen – selv om det ikke bidrar til å kutte særlig mye CO2-utslipp.

At teknologien for elektriske minibusser ikke er særlig moden i forhold til for personbiler er også noe fylkeskommunen skriver selv i planen sin, uten at det ser ut til å bety noe når de velger hva pengene skal brukes på.

Les videre

Trender